Ukens anbefaling (Spellemann spesial #2): Sandra Lied Haga
I fjor sommer var jeg så heldig at jeg fikk besøke Valdres Sommersymfoni, mens koronaen i en stakket stund gikk på lavbluss. En av musikerne som imponerte meg stort var cellisten Sanda Lied Haga. Til tross for at jeg egentlig ikke er spesielt opptatt av det romantiske «kjærnereportoaret», var hennes framføring av Nikolaj Mjaskovskijs Cellosonate nr 1 en av festivalens festivalen høydepunkter – noe jeg også skrev om i rapporten min til Klassiskmusikk.com.
På daværende tidspunkt (August 2020) hadde jeg enda ikke hørt debutplata hennes, som nettopp var sluppet på Simax. Hadde jeg kjent den ville jeg nok gitt henne enda mer oppmerksomhet. I anledning platas nominasjon til Spellemann 2020 har jeg tatt noen runder med den, og maken til cellospill er det lenge siden jeg har hørt. Igjen er det snakk om et repertoar som jeg sjelden plukker fram – Tsjajkovskijs Variasjoner over et rokokkotema og Dvořáks Cellokonsert – men det har vært en flott reise å tilbringe et par uker med disse verkene. I Valdres bet jeg meg merke i hvor syngende og klangfullt Haga spiller, og i disse to verkene får hun virkelig demonstrert disse kvalitetene til fulle.
Jeg liker ikke vanen med å sammenlikne så mye med andre innspillinger – det blir fort så snobbete (jfr. 95 % av anmeldelsene som kommer på trykk i Gramophone). Men spesielt når det gjelder Dvořák-konserten er den jo spilt inn så ufattelig mange ganger tidligere, at det er naturlig å trekke fram et par referanser. Blant norske synes jeg Haga virkelig rundspiller Truls Mørk fra hans innspilling tidlig på 1990-tallet, selv om Mørks orkesterpartnere Mariss Jansons og Oslo-Filharmonien nok er i en annen liga enn Terje Mikkelsen og det ganske ukjente russiske orkesteret som Haga har med seg. Men når det gjelder de to andre store klassiske, Jaqueline Du Prés innspilling med Barenboim fra 1965 og Rostropovitsj og Karajans innspilling fra 1969, så er disse hakket hvassere (skulle bare mangle). Men jeg liker Hagas «moderne» klang, og det er noe her som klinger riktig for vår tid – uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hva det er.
I sum: Jeg har nok ikke fått meg noen ny favorittplate, men jeg har klart en ny favorittcellist blant de norske solistene. Jeg gleder meg til å følge med på karrieren hennes videre, og er spent på neste innspilling. Denne plata vil uansett være en verdig Spelemannvinner (selv om jeg nok ville satt pengene mine på Bergen-filharmoniens Peter Grimes, noe jeg kommer tilbake til i en senere bloggpost).
 |
| I overkant glitzy cover, kanskje? |