Ukens anbefaling (Spellemann spesial #3): Eldbjørg Hemsing - Homecoming
Eldbjørg Hemsing har vært med på mye rart. Hun har spilt på Kjempesjansen på NRK, vært stjernefiolinist med Wien symfoniorkester, og har fått selveste Tan Dun (han som skrev filmmusikken til Snikende Tiger, Skjult Drage) til å komponere en fiolinkonsert for seg. Hun har også spilt med en rekke prosjekter innen det som på tysk er kjent som «neoklassik», en slags crossoversjanger som ligger et sted mellom «fire-årstider-og-til-elise-klassisk-musikk» og ambient minimalisme – en musikkstil som virkelig får fram den gretne gamle gubben i meg. En vakker dag skal jeg skrive noe dypt og smart om det hun har gjort sammen med navn som Max Richter, Dirk Maasen og Arash Safaian. Men det får bli til senere.
Nå derimot, vil jeg trekke fram Hemsings innspilling av Griegs fiolinsonater som kom på BIS i fjor, og som med god grunn er nominert til Spelemannprisen 2020. Dette er selve nøkkelreportoaret for norske fiolinister, og Hemsing spiller sonatene med en spenst, energi og sikker teknisk briljanse som virkelig viser hvilken fremragende musiker hun er. Alt stemmer – samspillet gnistrer, det er varhet når det passer, lekenhet når det gjelder, og ellers spruter harpiksen i alle retninger. Jeg skal ikke påstå at jeg kjenner utgivelseskatalogen i detalj for de tre sonatene, men dette må da være den beste innspillingen som finnes. Det er i hvert fall den beste jeg har hørt.
Tatt Hemsing-søstrenes nære forhold til tradisjonsmusikk i betraktning, hadde jeg kanskje forventet meg en enda mer folkemusikalsk tolkning (kanskje noe i retning av det søster Ragnhild nylig har gjort med Johan Halvorsens Passacaglia – en innspilling kommer tilbake til ved en senere anledning, forhåpentligvis i en skikkelig og dyptpløyende anmeldelse). Litt mer folkemusikalsk schwung er det over Hemsings egen komposisjon «Homecoming» som er tatt med som et slags bonusspor. Dette er et variasjonsstykke hvor hun virkelig spiller ut hele sitt tekniske reportoar. I det store og det hele er det den seriøse europeisk skolerte fiolinisten Hemsing vi får høre, og ikke så mye Valdreshuldra som er avbildet på det ganske iøyenfallende coveret – uten at dette er noe jeg egentlig savner.
Plata er i mine ører kanskje den aller sterkeste kandidaten til Spelemannprisen innen klassisk musikk for 2020. Jeg er spent på å se om juryen er enig med meg.