Ukens anbefaling (Spellemann spesial): Maja S.K. Ratkje – Works for String Orchestra
Det pågår noe så sjeldent som en liten estetisk debatt (eller krangel om du vil) i det norske samtidsmusikkmiljøet for tiden. Foranledningen var en litt sur anmeldelse i Morgenbladet av Maja S.K. Ratkjes nye plate Works for String Orchestra, som ble utgitt på Fabra i november i fjor. I anmeldelsen lar Emil Bernhardt det tydelig komme fram at plata stryker ham mothårs, og han legger deler av skylda på Ratkjes bakgrunn som improvisasjonsmusiker. Hovedpoenget hans ser ut til å være, for å si det med en spissformulert overforenkling, at improvisasjon som metode gir ullen form.
Ratkje har skrevet om kritikken på sin egen blogg – hvor hun mener at Bernhard har basert sine vurderinger på feil premisser. Hun skriver blant annet:
Det er ingen improvisering på denne plata [...]. Works for String Orchestra inneholder to verk for strykeorkester som har blitt til på den gamle, kjedelige måten, ved skrivebordet, over lang tid.
Rundt om kring på diverse Facebook-vegger diskuteres det nå heftig. Komponist Erik Dæhlin skrev en kritikk av kritikken, som har utløst en del interessante og nyanserte uttalelser (samt et svar fra Bernhard). Ellers foregår det en litt forutsigbar diskusjon for-eller-mot-improvisasjon i kunstmusikken i typisk Facebook-stil.
Jeg har ikke tenkt å melde meg på i debatten (ikke det at jeg ikke har meninger, altså), men jeg fikk lyst til å sette meg litt inn i plata. Ikke minst siden den plutselig ble dobbelt aktuell et par dager senere da det ble annonsert at den er nominert til TONOs komponistpris (en særpris ifbm Spellemannprisen).
Dette er ikke en grundig anmeldelse, men en oppfordring til å lytte – og til å lytte flere ganger. De to verkene på plata har et voldsomt klanglig spenn. På samme måte som med Ratkjes stykke Asyols, som jeg skrev om i Ballade i fjor, kan stykkene føles litt «episodiske» ved første gjennomhøring. Om Asylos skrev jeg at «jeg måtte gi verket litt tid og la det gå gjennom noen runder med tolkning, før jeg følte at jeg helt fikk grep om hva Ratkje ønsket å si». Det samme gjelder helt klart denne plata. Men at kunst tar tid å komme inn på er ikke diskvalifiserende. Tvert i mot. Den beste musikken er i mine ører den som man kan tilbringe mange oppmerksomme og konsentrerte stunder med. Så derfor er altså ukens klassiske musikkanbefaling å bruke et par timer på Maja SK Ratkjes Pictures From a Sinking City og Tale of Lead and Frozen Light.
Verkene er for øvrig helt ypperlig framført av TrondheimSolistene.
---- De neste ukene vil jeg se spesielt på plater nominert til Spelemannprisen i kategoriene Klassisk musikk, Samtid og Tonos komponistpris.