Ukens anbefaling: Nils Henrik Asheims Grader av hvitt
Ukens anbefaling er Nils Henrik Asheims Grader av hvitt.
Dette er en oppsiktsvekkende utgivelse – og kanskje den aller mest spennende platen som kom ut innen «klassisk musikk» i 2020. Det ble nødvendig med et par hermetegn her, siden dette er utgivelse som ligger mellom ganske så mange sjangre og ikke egentlig er spesielt «klassisk».
Rent teknisk er dette et verk for symfoniorkester og resitatør, lett ispedd støyeffekter fra bråkemester Lasse Marhaug. Det er mulig å trekke noen musikkhistoriske linjer til andre tilsvarende verk. Klassiskmusikk.coms Guy Rickards viser i sin anmeldelse til Arnold Schönbergs En overlevende fra Warszawa og noen andre tilsvarende verk. Mine tanker går umiddelbart til Arne Nordheims «radiofoniske» verk Nedstigningen fra 1980, hvor Stein Mehrens barokke prosadikt British Museum deklameres pompøst sammen med Nordheims vanvittige klangfantasier. Resultatet da var det som er mitt favorittstykke fra Nordheim. Resultatet nå er et av fjorårets estetiske høydepunkter. Jeg liker tydeligvis slik kombinasjonen av prosa og musikk.
Hva slags historie er dette? Jeg skal ikke begi meg ut på noen litterær analyse av Johan Harstads tekst, annet enn å konstatere at man trekkes langsomt inn i protagonistens forskrudde psyke. Det avdekkes stadig mer foruroligende ting fra livet til denne kvinnen som sitter i isødet og sakte fryser i hjel. Hun har løpt fra ektemannen og teltet, og dermed muligheten til å overleve så mye som én natt alene ute. Hun har fylt soveposene med snø og stjålet mannens jakke, slik at det er mulig han også vil lide samme skjebne. Men mer slående er det hvordan hun har vært følelsesmessig kald gjennom hele livet – både mot seg selv og sine omgivelser. Ordene «begynn å gå» gjentas gjennom verket, og vi aner at hun har sagt dette til seg selv i lang tid, men nå har hun altså satt seg ned for å dø.
Det som jeg finner besnærende i dette verket er hvordan energien settes i gang igjen og igjen, og hvordan verket drives framover, stadig framover, noen ganger i assosasjonsrike musikalske avstikkere, andre ganger i fryktelige detaljer i teksten om hva hovedpersonen har gjort .
Det er fortellingen som står i sentrum av stykket, og Asheims orkestersats og Marhaugs støylyder kommenterer. Det er få lange musikkstrekk, og musikalsk sett er stykket preget av samme intense framdriftstrang som teksten. Det legges ikke opp til noen klassisk spenningsbue der rolige partier avløses av raske partier, sterke partier avløses av svake, og så videre. I stedet raser det hele av gårde med noen lunde samme intensitet gjennom 60 minutter, og underbygger dermed stykkets nervøse energi.
Jeg vet dette er en dårlig vits, men dette er en plate som rett og slett får meg til å fryse på ryggen.
Vereket er sylskarpt framført av Kringkastingsorkesteret under Christian Eggens ledelse, med Laila Goody som resitatør i den norske versjonen og Petronella Barker i den engelske. Plata ble utgitt på Lawo i desember i fjor.